Beskrivelse: Saturn and Beyond: Regissert av Declan Clarke. Med Declan Clarke, Paddy Clarke. Begynnelsen på filmen er påfallende streng: den ser ut som en lærerik dokumentar basert på stillbilder, diagrammer og fotografier, med en didaktisk voice-over, om oppfinnelsen av elektrisitet og tidlig langdistansekommunikasjon. Men den dystre starten er et knep, og er faktisk en startrampe for mange andre dimensjoner. Du husker kanskje de enestående og så vakre We are not like them (FID 2013) og Wreckage in May (FID 2016), de to siste kapitlene av det Declan Clarke kalte sin "Geist Trilogy". Disse nesten stumme film-noirene undersøkte henholdsvis moderne historie og modernistiske byplanleggingsutopier, og Paris-kommunens omveltning. Nok en gang blir «fremskritt» og den uregjerlige flokken av dens spøkelser tilkalt i denne filmen. Bortsett fra at det er en stor forskjell denne gangen: Declan Clarke deler en del av sin selvbiografi, nærmere bestemt farens lidenskap, i en film lekent strukturert i fire kapitler og ett mellomspill. Han forteller om sin tidlige barndom, ferieturene etter de faderlige pilegrimsreisene, frem til nedleggelsen av museet grunnlagt av faren hans (Irish Museum of Broadcasting), og historien om mannens mentale sammenbrudd. Det er virkelig en uvanlig reise å snakke om vitenskap. Reisen inkluderer også, i en dypt rørende sammenveving, først en refleksjon over den eksponentielle veksten av Alzheimers i samfunnet vårt, og for det andre en meditasjon over historien til den berømte Cassini orbiteren. Slik er den unike og dristige utfordringen til filmen: å koble staheten til ett individ med kosmisk vidstrakthet, det eneste som noen gang kan matche det. Derfor krevdes det faktisk en seriøs tone for å håndtere elegi, og med regissørens vilje til å gjøre denne filmen til en ode til menneskeskaping av splitter nye verktøy, til overføring av kunnskap som en lidenskap, til opprettholdelsen av dialogens utopier, til å nekte å glemme, til sin egen far og til hele universet.